Try the best you can

the best you can is good enough.

Hvad lever vi for?

Hvad lever vi for?
Vi lever for andre.
Hvad lever de andre for?
De lever for
at vi skal have nogen
at leve for.

Maria, 13 år, dansk skoleelev

Sorg

skrevet av elev i femte klasse:

SORG
lukter som en lukt du aldri
har luktet før
sorg er som blomster som visner
høres ut som sørgemarsjen
smaker som lunken kaffe
sorg kjennes som du
plukker opp og svelger
en stor stein

Også dette

jeg kaster
klamrer
kveiler meg
om halsen på meg selv
jeg kjenner fingrene
leke med min egen ryggvirvel
sier til meg selv
også dette
er en del av livet

Ikke være bedre enn man er

Ikke være bedre enn man er
ikke tro man har fløyel som fingre
når de egentlig er knær
ikke tro man er en slange
smygende lett
men være en elefant
god og mett

Poesi

For å lage poesi
må man ha noget at si
så har disse ord en vekt
så har disse ord verdi
falle falle falle-ra
falle falle falle-ri

Vår

Min hyllest til årstiden:

Det er vår
solen skinner i mitt hår
engergien fylles opp
og lagres i min kropp
det er deilig med nytt liv
våren er her med ny giv!

Allright!

Fortøyningen

Kjøpte akkurat Andre Bjerkes samlede verker på Fretex, og jeg liker dette diktet så godt:

En sørlandsfjord. Vi er på tokt i sundet
den femte gull-høysommerdag på rad.
Nu stevener jollen Gouda mot en grunne
som egner seg for nok et morgenbad,
og hun som her ombord er selve "bossen"
min datter Vilde går i land med trossen.

Hun står på sranden. Hvor skal hun fortøye?
Her finnes ingen sten og ingen pæl
og ingen ring av jern...Da får hun øye
på noe som en femårs pikesjel
har tillit til: Det gror et strå her ute.
Om det slår hun en diger kjerringknute.

Du kan den kunst å binde båten, Vilde!
Et strå på bredden her, et spinkelt siv
som feste for vårt fartøy: det er bildet
på troens makt i dette menskeliv.
Så skjørt skal vi fortøye våre joller
i trygg forvisning om at strået holder!

Tap

Når jeg kjenner mine fingre
raspe mot min barberte legg
tenker jeg at vår tid har mistet to ting
en ubarbert kvinnelegg
og et ekte tredagersskjegg

(Janne 08)

Ullgenser

Du kommer for nær
Ordene dine dekker meg som en bobledress
Drar glidelåsen for langt opp i halsen
Tetter munnen min med vatt

For ordene dine
Stikker opp langs skjortekanten
De pipler frem i porene
Og kryper seg frem langs hårfestet

Og enda jeg vil verne meg mot ordene dine
Er det du som kler på meg
Og gjennom alle lagene
kjenner jeg hvordan ordene dine
klør
gjennom ullgenseren

(Janne 08)

Klar for livet

Det Sara helt sikkert visste, det var at en dag kom hun til å bli som mora si. Hun kom til å sitte der ved kaffebordet og prate med vennindene sine, le og si ”nei, ikke nå Hanne” som barnet hennes kom til å hete ”gjøre det selv”. Og så kom hun til å begynne å strikke luer, skjerf og votter, så kom hun til å måtte ligge i en seng på et hus med mange andre gamle, og så kom hun til å dø. Det visste Sara. Og derfor var Sara redd for å dø.

”Jeg er redd for å dø” hvisket Sara til katten sin. Den var brun og varm, og så litt ut som en tiger. Kanskje en tiger slipper å dø tenkte Sara. Den bare springer og springer inne i jungelen, under de grønne trærne fulle av blader og dugg fra regnet. Og kanskje den bare leker og leker med andre tigere som også slipper å dø. Jeg skulle ønske jeg var en tiger. Jeg skulle ønske jeg slapp å dø.

Men kanskje var det ikke det å dø som var poenget, men å springe og å leke. Hun ville jo ikke nødvendigvis dø som en tiger, men leve som en. Sara tenkte forresten, at hun trengte nødvendigvis ikke være en tiger heller, en katt holdt. Bare så lenge den fortsatte å springe og leke litt innimellom.

Og med de ordene var Sara klar for å dø. Men viktigere, hun var klar for å leve.

(Janne 08)

ja, at du er her

Kunne jeg bare lukke øynene
holde pusten
telle til ti
og så bli stille
da ville det vært så lett
for da kunne jeg jo visst det
helt sikkert
ja, at du var her

og noen prøver å si det til meg
les din bibel, sier de
be din bønn
helt sikker, sier de
vil du få vite det
ja, at han er her

men jeg tror ikke på dem
jeg tror ikke på meg selv engang

og du
du er ikke nødvendigvis
i åndedretten jeg holder
bønnene jeg puster
bibelen jeg sitter stille i

for du får ikke plass
og du sitter aldri stille
og du lar oss aldri helt sikkert vite det
ja, at du er her

men at du aldri er her
nei, det får vi heller ikke vite

Selskap

Og hvorfor er jeg ikke lengre fornøyd med
mitt eget selskap
jeg var fornøyd
i sted før jeg viste
at dere ikke kommer Hjem
nå
Kanskje ikke hjem på lenge
Og hvorfor er jeg ikke lengre fornøyd med mitt eget
selskap
Ville jeg vært mer
førnøyd hvis iallefall dette
diktet ble bra så kunne
Jeg iallefall tenke
Jeg har da bedre ting å ta meg til enn å tenke på det dere gjør
Jeg trenger ikke
Deres
selskap

Jeg har min kunst

(høst 07)

Lovesong ala mappe

Jeg ser på maskinen
maskinen ser på meg

Jeg er glad i maskinen
maskinen ser på meg

Jeg hater maskinen
maskinen ser på meg

Jeg ser på maskinen
maskinen ser på meg

Fra morgenbladet

Dikt, av Kristin A. Danielsen

Har Siv Jensen dette hòlet
i hjarta. Har Siv Jensen dette ropet
i magen. Har Siv Jensen denne
trongen i hendene. Har Siv Jensen
denne flaue kjensla over å ha leigd
verdas største lastebil og det einaste ho
skal flytte er dette hjarta med hòl.

(Jeg siterer videre; kristin Auestad Danielsens (f. 1981) andre diktsamling "Nynorsken"(Gyldendal) kom nylig fra trykkeriet og handler en hel del om Siv Jensen.)

Kvasipoesi fra kjøkkenbordet.

Jeg har et ambivalent forhold til en liten oppmuntringsblokk vi har stående på kjøkkenbordet. Jeg mener, er egentlig sitater som de jeg vil referere nedenuner oppmuntrende, eller er det bare irriterende?

"Nederlag, i likhet med nattemørket, kan komme til å forsinke meg. Men morgenen kommer, solen vil skinne igjen, og da vil jeg igjen være på vei."

"Sitter du fast i en lang kø? Den neste i køen er antakelig like utålmodig og plaget av det som du. Smil, fortell en vits eller prøv å gjøre alt lysere. Legg merke til hva som skjer."

Vel, hva skjer?

kveldens dikt

Jeg skrev jo så ambisiøst at jeg skulle skrive dikt hver kveld for å få fart på låtskrivinga, men som George i "Six feet under" akkurat sa "If the muse isnt`t there, it`s not there!" Men jeg tenkte likevel jeg skulle gjøre noe så vilt som å skrive et rett-fra-levra dikt fra meg og ut til verden i kveld. Så deror, her kommer diktet jeg enda ikke har skrevet;

jeg føler meg trist
jeg føler meg glad
jeg vil at alle skal ha det bra

jeg vil leve
jeg vil leve
vil ikke se tv
jeg vil danse, synge, springe og le
jeg vil bevege meg
ikke bare se

jeg vil skrive viktige ting
om viktige liv

men ordene og tankene er for små ikveld

men kanskje
kanskje
var noe viktig likevel


(kveldspoesi 060807)

Det ekkleste ordet jeg vet

Mandag for snart en uke siden fikk vi i oppgave å skrive dikt på skolen. (Jeg går på lærerhøgskolen ja...). Og en av oppgave vi kunne velge var å skrive om et av de ekkleste orda vi vet om. Det første som slo meg den fine vårdagen for en uke siden var ordte (og jeg kvier meg for å skrive det..) var ordet; fitte. (Hvor mange kommer ikke til å finne denne bloggen når de googler detta ordet...) Uansett. Her kommer diktet. Og det verste er at jeg er ganske fornøyd med diktet også;

Det ekkleste ordet jeg vet om er
fitte
hvem vil ha noe som høres så ekkelt ut?

På engelsk
to fit
norsk
fitte
akkurat som det å være kvinne
bare er å skulle passe
to fit
fitte

Sheep

Cirka sånn føles det av og til å være meg (diktet er forresten fortsatt under konstruksjon..)

Here I go again
I have met you before
Your the new boy around
for me to adore

Here I laugh again
even though thers no joke
I must feel your warmth
before I turn you to smoke

I feel silly
I feel dumb
I feel stupid
I feel numb
I feel pointless
I feel cheap
I feel so boring
I feel like a sheep

(februar 2007)

What I want christmas to be

What I want christmas to be
a reminder of eternity
that the child of Trinity
would come down to rescue me

I will kneel before Him now
as the Kings of old
I will give Him praise
as they gave Him gold

Thank you for stepping down
may these words
be a crown

(Janne jul 2005)