Klar for livet

Det Sara helt sikkert visste, det var at en dag kom hun til å bli som mora si. Hun kom til å sitte der ved kaffebordet og prate med vennindene sine, le og si ”nei, ikke nå Hanne” som barnet hennes kom til å hete ”gjøre det selv”. Og så kom hun til å begynne å strikke luer, skjerf og votter, så kom hun til å måtte ligge i en seng på et hus med mange andre gamle, og så kom hun til å dø. Det visste Sara. Og derfor var Sara redd for å dø.

”Jeg er redd for å dø” hvisket Sara til katten sin. Den var brun og varm, og så litt ut som en tiger. Kanskje en tiger slipper å dø tenkte Sara. Den bare springer og springer inne i jungelen, under de grønne trærne fulle av blader og dugg fra regnet. Og kanskje den bare leker og leker med andre tigere som også slipper å dø. Jeg skulle ønske jeg var en tiger. Jeg skulle ønske jeg slapp å dø.

Men kanskje var det ikke det å dø som var poenget, men å springe og å leke. Hun ville jo ikke nødvendigvis dø som en tiger, men leve som en. Sara tenkte forresten, at hun trengte nødvendigvis ikke være en tiger heller, en katt holdt. Bare så lenge den fortsatte å springe og leke litt innimellom.

Og med de ordene var Sara klar for å dø. Men viktigere, hun var klar for å leve.

(Janne 08)