Hun lurte på hvor lenge hun kunne stå der, og se på denne mannen som plukket tomater på en særdeles treg måte. Hun ville ikke forstyrre, så hun stod en meter bortenfor, ved sitronene, og ventet på tur. Hun tenkte at det sikkert ikke ville ta så innmari lang tid. Men hun rakk å tenke både det som akkurat står beskrevet og at hvis dette hadde vært en film eller et teaterstykke så ville personen ved tomatene sagt noe til henne. Noe om livet. De ville blitt kjent og endt opp som kjærester som kysset ved hvert eneste gatehjørne slik at forbipasserende rødmet og helst så ned i bakken. Hun smilte. Og akkurat da, når hun smilte, sa han til henne ”tomatene er så dårlige her”. ”Ja”, sa hun og var skuffet over den elendige vendingen filmen tok. ”Det synes jeg og”.
(Janne 08)
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
Fillern, tenkte han. Det kom ut helt feil. I alle fall ble hun ikke særlig imponert over hva jeg sa. Han stusset et øyeblikk, trodde kanskje han så et lite glimt av skuffelse og ble litt varm på ryggen, men turte ikke å si noe mer. Han skyndte seg videre. Brød. Yoghurt. Adresseavisen. Skulle han ta en runde til og liksom se etter noe spennende, kanskje han traff henne en gang til, kanskje han uforvarende strakk seg etter akkurat samme suppeposen som henne og berørte... nei, det var for sent. Dama i kassa smilte og sa hei, han sendte varene gjennom, betalte og gikk.
ReplyDelete