Legge måker for hat

Jeg har aldri vært en spesielt stor fan av måker, og denne årstiden gjør ikke sitt for å bedre på inntrykket. Igår var jeg ute og jogget da jeg ikke ble annet en angrepet av en måke. Den suste mot meg med forferdelige hyl. Jeg så meg rundt i villrede etter et tre eller noe annet å gjømme meg bak. Det eneste i umiddelbar nærhet var en middelaldrende mann. Jeg sprang over gata mens jeg hylte værre enn måken, og klamret meg til ham. Måken sirkulerte noen ganger over oss med et olmt blikk, før den forsvant. Mannen lo og sa på kav trøndersk "Nei, herre oppleve æ itj kvar dag nei, du må itj vorrå rædd for dæm, dæm skjønne d sjø!". Jeg prøvde å forklare meg, men det kunne jeg spart meg, frykten stod nok like klart skrevet i øynene mine som neonskilt en mørk natt. Han var en gentlemann like fult, og gikk med meg et par hundre meter til måken ikke lenger var å se. Men joggeturen var spolert, og måkehatet har ikke blitt mindre. Hadde jeg hatt et gevær hadde jeg ikke nølt med å skyte ned et par eksemplarer av arten. Og dette innlegget er alt annet enn ironisk ment.