Jeg trenger å få tilbake livet mitt

Jeg vil herved informere dere alle om at jeg vil ta en pause måned fra bloggen med den ene hensikt for øyet å avruse meg selv. Jeg har blitt avhengig og må derfor avvendes. som med røyking så med blogging. Det beste er bare å kutte helt ut. Om en måned kommer jeg kanskje tilbake. Hei så lenge!

Ullgenser

Du kommer for nær
Ordene dine dekker meg som en bobledress
Drar glidelåsen for langt opp i halsen
Tetter munnen min med vatt

For ordene dine
Stikker opp langs skjortekanten
De pipler frem i porene
Og kryper seg frem langs hårfestet

Og enda jeg vil verne meg mot ordene dine
Er det du som kler på meg
Og gjennom alle lagene
kjenner jeg hvordan ordene dine
klør
gjennom ullgenseren

(Janne 08)

Beklager rotet

Under ombygging!

Gullkorn

Er for tiden i Oslo på besøk hos min søster og hennes familie. Johannes, fem år gammel filosof, og mitt tantebarn, kommer stadig med betraktninger omkring livet. Blant annet:

Johannes: Tante Janne, har du en mann?
Janne: Nei
Johannes: Men Tante Janne, har du noen barn?
Janne: (tappert) nei, det har jeg ikke.
Johannes: Men Tante Janne, vil du ikke ha noen barn da?
Janne: Joda, det vil jeg jo, men jeg må jo få en mann først
Johannes: Men Tante Janne, du vet det, at hvis ikke du får noen mann så kan du bare arve noen barn. For eksempel fra Kina.

Se der, så enkelt var det.

Litt senere finner Johannes ut at Carina, min gode venninde har mann. Og han vil vite om Carina og Frank er kjærester eller kjæster. Carina er litt usikker på forskjellen.
Johannes: Kjærester er sånn at man er forlovet, og kjæster er sånn at man ikke er det, bare kjærester.
Carina: Ja, vi er forlovet.
Joahnnes slår da fast med kraftig røst: Når man er forlovet, da har man lovt det for alltid!

Så da vet du det Carina, nå er det ingen vei tilbake!

Klar for livet

Det Sara helt sikkert visste, det var at en dag kom hun til å bli som mora si. Hun kom til å sitte der ved kaffebordet og prate med vennindene sine, le og si ”nei, ikke nå Hanne” som barnet hennes kom til å hete ”gjøre det selv”. Og så kom hun til å begynne å strikke luer, skjerf og votter, så kom hun til å måtte ligge i en seng på et hus med mange andre gamle, og så kom hun til å dø. Det visste Sara. Og derfor var Sara redd for å dø.

”Jeg er redd for å dø” hvisket Sara til katten sin. Den var brun og varm, og så litt ut som en tiger. Kanskje en tiger slipper å dø tenkte Sara. Den bare springer og springer inne i jungelen, under de grønne trærne fulle av blader og dugg fra regnet. Og kanskje den bare leker og leker med andre tigere som også slipper å dø. Jeg skulle ønske jeg var en tiger. Jeg skulle ønske jeg slapp å dø.

Men kanskje var det ikke det å dø som var poenget, men å springe og å leke. Hun ville jo ikke nødvendigvis dø som en tiger, men leve som en. Sara tenkte forresten, at hun trengte nødvendigvis ikke være en tiger heller, en katt holdt. Bare så lenge den fortsatte å springe og leke litt innimellom.

Og med de ordene var Sara klar for å dø. Men viktigere, hun var klar for å leve.

(Janne 08)

ja, at du er her

Kunne jeg bare lukke øynene
holde pusten
telle til ti
og så bli stille
da ville det vært så lett
for da kunne jeg jo visst det
helt sikkert
ja, at du var her

og noen prøver å si det til meg
les din bibel, sier de
be din bønn
helt sikker, sier de
vil du få vite det
ja, at han er her

men jeg tror ikke på dem
jeg tror ikke på meg selv engang

og du
du er ikke nødvendigvis
i åndedretten jeg holder
bønnene jeg puster
bibelen jeg sitter stille i

for du får ikke plass
og du sitter aldri stille
og du lar oss aldri helt sikkert vite det
ja, at du er her

men at du aldri er her
nei, det får vi heller ikke vite

two of a kind

Tomatkjøp

Hun lurte på hvor lenge hun kunne stå der, og se på denne mannen som plukket tomater på en særdeles treg måte. Hun ville ikke forstyrre, så hun stod en meter bortenfor, ved sitronene, og ventet på tur. Hun tenkte at det sikkert ikke ville ta så innmari lang tid. Men hun rakk å tenke både det som akkurat står beskrevet og at hvis dette hadde vært en film eller et teaterstykke så ville personen ved tomatene sagt noe til henne. Noe om livet. De ville blitt kjent og endt opp som kjærester som kysset ved hvert eneste gatehjørne slik at forbipasserende rødmet og helst så ned i bakken. Hun smilte. Og akkurat da, når hun smilte, sa han til henne ”tomatene er så dårlige her”. ”Ja”, sa hun og var skuffet over den elendige vendingen filmen tok. ”Det synes jeg og”.

(Janne 08)

Sartre og meg

Facebook er et sted man kan gjøre mange unyttige ting, feks ta en test der man finner ut hvilken fransk filosof man er. Jeg gav til slutt etter for presset fra fire venner, og tok testen. Jeg syntes det var ganske vittig at mitt resultat ble Jean Pauld Sartre, en filosof, eksistensialist og ateist. Men nederst i informasjonsfeltet om Sartre stod det at han på slutten av sitt lit gikk litt tilbake på sin ateistiske vei. Grunnen var dette sitatet: "I do not feel that I am the product of chance..."

Og det er vel her jeg og møtes. Takk til facebook!

Livsvisdom

Mitt i en forelesning sa foreleseren min; "Jeg pleier å si til dattera mi; det er viktig med karriere og alt det der, men det viktigste er nå tross alt å leve et godt og muntert liv!"

Jeg ble svært glad!