Uka som gikk var jeg en tur hos min bror på Averøya. Der fikk jeg sjansen til å konfrontere meg selv med opptil flere frykter. Den første var høydeskrekken. Vi skulle opp på en liten fjelltopp med navnet "Gulltanna", og alle skjønner jo at et fjell med et slikt navn ikke kan være særlig skremmende, men jeg ble, når jeg nærmet meg toppen, litt redd. Jeg bestemte meg derfor for å gå på, og ikke se ned til siden. Dette resulterte i at jeg trodde det var mye brattere enn det det var, slik at når jeg kom på toppen, så jeg at det jeg trodde var et stup, bare var en svak skråning. Men jeg hadde jo konfrontert meg selv med frykten, det var da noe.
Neste konfrontasjon som stod for tur, var å spille mot min bror i "Carcasonne". Jeg taper nesten alltid. Men denne gangen vant jeg en gang. Frykt overvunnet!
Til sist skulle jeg og min svigerinne Carina ut å padle havkajakk. Nå tror du kanskje at det å padel i havkajakk, eller det å skulle sette seg i en kajakk uten å velte den er den frykten jeg skal beskrive. Men der tar du feil. Det jeg ble redd for var to ting; en bølger. Den frykten bestemte jeg og Carina oss for å holde oss langt unna. Frykt to var; fugler. Mens vi var midt mellom to øyer kom det et hav av fugler over oss, ikke måker, men en mindre sort med like fæle lyder som sine storebrødre. De stupte rundt oss, og jeg holdt nesten på å vippe over av bare frykt. Carina lo, jeg smilte tappert. Litt senerer måtte vi forbi det samme området, men da hadde jeg knytta skjerfet rundt hodet, ikke halsen, og frykten ble utfordret. Men jeg bukket ikke under. Heller ikke kajakken.
En tur til Averøya er godt for en byjentesjel.
(Men den stadige frykten for ikke å være en god nok tante, søster, svigerinne, kvinne, den er det verre å gjøre noe med....)
